MicTri på eventyr i London

Vår start i London var at med engang vi kom for å møte vertsfamilien vår, så endte vi opp med en helt annen familie pga det hadde vært ett bytte ettersom en av våre var sjuke. Denne familien er ekstremt hyggelige, men samtidig vanskelig å kommunisere med fordi at de er begge fra India og snakker veldig dårlig engelsk. Da vi kom hjem til dem så hadde vi bagene med oss inn og fikk ett ekstremt sjokk, fordi huset var veldig skittent og det var møkkete flekker så og si over alt. Kjøkkenet var helt kaos uten å overdrive og poteter som lå i en skittentøyskurv. Stua besto av et indisk skap som de kaller sitt tempel var helt utrolig fint, samtidig oppe i 2 etg har de ett eget rom der de ber til et annet tempel. Rommet vårt er en sånn "bod" der vi har tre senger, bad og ett kjøkken. Sengene er vanvittig gode å ligge i, og vi har også ett eget mini kjøleskap som kommer veldig in handy med tanke på at hele kjøleskapet består av brus og sjokolade. 

Vi jobber på Northwood Nursing Home som har ett ganske godt rykte på seg rundt i London og har fått 5 stjerner som vurdering. Jobben som vi trodde var ett sykehjem viste seg å være ett mentalt sykehus der folk er virkelig aggresive, skriker og slår osv, men pasientene kan også være vanvittig koslige å snakke med, og det er en stor glede og se pasientene smile. vi startet i utganspunktet 08 og sluttet klokka 15, men siden det var mye dødtid fikk vi starte heller klokka 09 og slutte kl 15. Første dagen skjedde det en stor hendelse på jobben der de ansatte hadde en skikkelig krangel og var skikkelig høylytte. forskjellen der er at de kranglet høyt foran pasientene i en stund før sjefen kom å hentet de og snakket tydlig at de skulle inn på kontoret. Tristan og jeg satt igjen og passet på pasientene noe som egentlig var ganske greit, fordi vi ble mye bedre kjent med pasientene når vi fikk ganske stort ansvar. 

Dag 2: 

I dag så ble vi litt kjent med nye pasienter og vi fikk oppleve nye måter om hvordan vi kunne aktivisere dem. Under lunsjen så hadde vi en pasient som ble helt urolig, og begynte  slå og sparke og nektet å spise maten, så Michael fikk kjørt seg med styrketest, og endte opp med å få ett slag i trynet. Dette var fordi pasienten følte seg ganske urolig og medisinene hadde ikke funket. Michael fikk beskjed av en av de ansatte og holde hendene hans og prøve å sette han ned, og måtte holde rundt han fordi han begynte å gå etter de andre ansatte og pasienten, etter hvert når Michael holdt han og snakket rolig til han, så roet pasienten seg ned og det ordnet seg. Pasienten endte opp med å bli ganske tilknyttet med Michael, følte etter han så si overalt, hørte kun på Michael sine beskjeder osv.

Tristan sin dag har bestått av  komplisert kommunikasjon og prøvd og forstå en som er nesten umulig og forstå.  Måten folk behandler pasienten der på i forhold til Norge er det en stor forskjell, både hygienen og måten på å stelle. Lukten der er ganske intens og folk gikk med skitne flekker på seg og det var veldig skittent over alt egentlig.